I Norge sier vi at vi snakker
norsk. Vi har mange ulike former av språket, men de er alle en versjon av det norske språk, og naturlig antar vi at de fleste ordene kommer helt og fullt fra det norske vokabular. Gjør de virkelig det? For det første så stammer mange av ordene vi bruker daglig fra andre steder enn Norge. Noen eksempler på dette er ordene bror, datter, mor og far, som opprinnelig stammer fra det
indoeuropeiske språk.
Ordenes opprinnelse er èn ting, men hva med de helt nye ordene som omformer språket vårt? Hva med innflytelsen fra det
engelske språk, som litt etter litt tar over bruken av kjente og kjære norske ord? Det er flere grunner til at vi som snakker og skriver norsk drar inn ord fra engelsk, og en av de grunnene er at vi har for lite ord å ta av. Engelsk har langt flere ord enn norsk, og siden det er et språk så og si alle i Norge behersker har det blitt naturlig for oss å putte inn ord vi har bruk for.
I diskusjonen om engelsk påvirkning er det også et spørsmål om trend. De fleste er nok enige i at det er langt kulere å si "LOL" fremfor å si "ler høyt!" Vi plukker stadig opp mange anvendelige ord gjennom TV, internett, musikk, tabloider og magasiner, og dette resulterer da i at vi gradvis endrer språket vårt i retning engelsk. Noen er til og med bekymret for at norsk muligens vil bli fullstendig byttet ut med engelsk.
Jeg mener at det er meget synd dersom det norske språk forsvinner til fordel for verdensspråket engelsk, men på den annen side er det veldig greit å kunne bruke noen utenlandske ord for å forklare hva man mener. Engelsk har ett eller flere ord for absolutt alt, norsk har ikke det. Sett i den store sammenheng hadde det vært veldig praktisk om vi alle gikk over til å bruke engelsk daglig, men vi som er så stolte av å være nordmenn bør nok gjøre et forsøk på å bevare språket vårt. Kanskje det hadde vært en god idé å sette i gang språkbevarende tiltak i likhet med Island og Færøyene?
Kilder:
-I tillegg til min egen oppfatning av språk i dagens samfunn.
